Author Archives: Linda Oye

Julegaven til meg selv er å løfte blikket. Her er Fra offer til kriger 2016.

Våre krigere lærer meg mye. Janet og Pernille, som er de faglige kursholderne lærer meg mye. Jossi har også lært meg mye, han sa engang: Det er helt greit at du går ned for telling og begraves i dritt, men grav oppover ikke nedover. Planer for 2016 begynner å bli klare.

Dårlig arbeidsmiljø? -Skap godt omdømme ved å lære korpsmentalitet

Om å spille hverandre gode. I korps er det ingen reservebenk man med innbyttere, det er allerede her jeg tenker at korps er en bedre rettesnor enn idrett. I korpset er alle med og viktige. 

Aldri la noen som er full i mindreverdighetskomplekser få en posisjon med makt før en har fått bukt med disse kompleksene. De vil bruke sin makt til å veie opp for egne komplekser. De må først få en følelse av egenverdi før de settes i posisjoner med makt. Makt for mennesker med mindreverdighetskomplekser kan føre til en negativ kultur i bedrifter.

Pasientens helsetjeneste? Jeg vil snakke om skrekken for bedring.

«Vi opplever at du er bedre nå og tenker å forberede deg på at vi skal avslutte hjelpen din hos oss. Det er mange som står i kø», kan fort bli møtt med at neste time brukeren kommer er bedring borte. Selvskading eller depressive samtaler er på agendaen denne samtalen. Vil ikke brukeren bli frisk?

Et farvel ble starten på en drøm.

Gjesteblogger denne gangen er ei som fullfører delmål 5 i sin vei mot sin egendefinerte drøm. Møtet mellom Linda og Monika var veldig sterkt og spesielt. Monica Jakobsen er 18 år og bosatt i Trondheim. Liker å være mye ute i naturen. Hennes drøm er å kunne smile et ektefølt smil igjen. Samtidig som hun jobber hardt og målbevisst mot at et prosjekt hun jobber med skal bli reelt! 

Åpen dag på lukket avdeling

Et humoristisk show om psykisk helse. Vi skal etter nyttår legge ut på reise i Norges land. Hvor skal vi dra først? Vi starter allerede i desember med å stille på Helsedirektoratets dialogkonferanse. Vi ønsker også å sette det opp slik vi har gjort frem til nå. På lokale arrangementlokaler. Vi tenker at vi kan passe både til å være underholdning på konferanser og som til nå, show for «Mannen i gaten

Alle som føler seg mislykka har en visjon.

Men jeg beklager å måtte si det: Jeg har det veldig ofte bra. Jeg nekter å være med på dette lykkejaget som er ferdig definert, jeg nekter å skjule meg bak en maske og late som om jeg er noen jeg ikke er.

Kanskje er det noe av grunnen til at jeg har klart meg mot alle odds? Dette er det livet jeg har fått. Jeg vil ikke bare være i live. Jeg vil leve!

Øgler i hodet

Ingrid Johanne Vaalund er gjesteblogger i Kast maska denne gangen. Hun skriver om den modige kampen om å innse å trenge hjelp: Etter mange år orket hun ikke mer. Orket ikke å ikke orke. Hun spiste for mye, drakk for mye, brukte piller, var redd for å bli gal. Og hun lengtet. Mer enn noe annet, lengtet hun etter å bli syk, skikkelig syk (men det skulle helst ikke være noe veldig farlig, altså). Så syk at hun kunne ligge på sykehus lenge og ha en gyldig grunn til ikke å mestre.

Anerkjenn hvem du er og hvordan du har det.

Hilde Lorentsen er neste gjesteblogger i #kastmaska. Hun forteller om en lang og kronglete vei, som har krevd veldig mye tålmodighet for å komme seg. med hjelp av sin tålmodighet og hjelp fra mennesker rundt har hun idag kommet så lagt som å si: Jeg er glad i meg selv! Hun ønsker å formidle håp med sitt innlegg. Les hennes historie: 

Jeg er ikke for mye – Jeg er mer enn god nok!

Vilde Adolfsen er gjesteblogger og kaster maska:  I ni måneder var jeg stille, og snakket kun om noen snakket til meg. Men likevel var jeg for mye, hele eksistensen min var for mye. For nå var det ikke lengre snakkingen min som var slitsom, det var stillheten. Det var for mye å passe på en som ikke kom seg opp av sengen og på skolen, det var for mye med en som ikke spiste til riktige tidspunkt. Alt jeg gjorde var altfor mye.

Hvilke masker er det som skal kastes?

Cristine Rosenqvist har refleksjoner og hvem som skal kaste masken og hvilke masker? Vi skjønte det rett og slett ikke! Våre masker var muntre, dramatiske, hemmelighetsfulle, glitrende, og slett ikke kjedelige og uniforme. Skal så alle disse maskene kastes? Kan vi ikke få lov til å gjemme oss bak noe vi føler bedre uttrykker hvor enestående vi er, enn det kjedelige hverdagsansiktet vi har blitt utstyrt med fra naturens side?