Hvem skal fortelle meg at min barndom er tapt?

Det verste med å ha så mange merkelapper som jeg har, er at det høres ut som jeg har levd et tragisk liv. Merkelappene «Barnevernsbarn», «psykiatrisk pasient» og «uføretrygdet» gjør at mitt liv høres ut som en tragedie. Det stemmer ikke. Jeg har et godt liv. Men jeg har tatt noen valg for å få det.

Av: Linda Øye, gründer og utvikler av Fra Offer til Kriger AS

I ni år levde jeg på lukket avdeling i psykiatrien. I ettertid ser jeg at et rom uten utsikt kan gi mye innsikt. Jeg har gått fra å være kronisk suicidal til å til tider være en livsnyter. Nå skal du få høre hvordan.

I psykiatrien var det mange sår som skulle åpnes og et konstant fokus på avvik. De fleste spørsmål for å bearbeide traumer gikk på: Hvordan ville du løst dette hvis du hadde opplevd dette i dag?

Det er et ondt spørsmål, synes jeg. Hadde de heller spurt: Hvis du visste like lite som du visste den gang, hadde du håndtert dette likt? Svarene ville vært forskjellige. Vi handler alltid etter beste evne med den informasjonen vi har tilgjengelig. Vi vet ikke hva morgendagen bringer. Måten de stilte spørsmålet på påførte meg skam. Jeg ville selvfølgelig håndtert dette annerledes i dag.

Mest spabehandling

Psykiatrien hjalp meg å overleve. Leve måtte jeg lære selv. Jeg undrer meg like fullt at det skulle ta ni år å få en 20-åring nysgjerrig på livet igjen. Psykiatrien var veldig opptatt av avviks-tenkning. Det var mye spabehandling. Det var å spa og spa. Grave etter avvik. Jakten en diagnose. Hele mitt liv før jeg var 20 år skulle kartlegges. Det ble så mye fokus på avvik at jeg begynte å definere meg selv som et avvik. Mitt liv som hadde vært normalt, fordi det var mitt og det eneste jeg har levd, ble gjort om til unormalt. Jeg var unormal og et avvik når jeg skulle tilbake til samfunnet.

Jeg kom ut i «den virkelige verden» misunnelig på venner som i løpet av denne tiden både hadde skaffet utdanning, jobb og familie. Jeg ble bitter. Vennene mine synes det var tungt å være sammen med meg. Hvem liker å være rundt bitre mennesker? Ikke jeg i alle fall.

Her kom valget som ble et vendepunkt for at jeg i dag lever et godt liv. Da mine nærmeste sluttet å ta telefonen eller hadde andre planer når jeg ville møte dem, var det vondt. Jeg kom til et punkt der jeg forsto at det var umulig at alle andre var urimelige. Jeg måtte legge bort «kikkerten» og ta frem «speilet». Hva kunne jeg endre med meg selv?

Det var i den prosessen at jeg innså at det ikke var min psykiske lidelse som hindret meg i en reell deltakelse i samfunnet. Det var at jeg ubevisst og over tid hadde gått inn i en offerrolle.

Jeg begynte å telle dager, ikke hendelser, og innså at jeg har hatt et godt liv tross alt. Jeg har vært heldig. Alltid hatt venner. Spilt i korps og hatt tilhørighet i alle sammenhenger jeg har vært i mitt liv.

Bitterhet er som å drikke gift og forvente at noen andre skal dø

Alle mennesker lager seg en fasit på fremtiden utfra sine levde liv. Min fasit måtte endres fordi fokuset på fortiden ble feil. Jeg begynte en livsendring på denne tiden.

Høytid var ikke noe positivt i mitt liv. Det endret jeg ved å ha litt høytid hver dag. Å sminke meg på morgenen, mens jeg lytter på radioen. En samtale med et medmenneske. Å sitte i solveggen ute.

Ja, slik fortsatte jeg og firmaet Fra offer til Kriger ble skapt. Jeg har opplevd mer motgang enn et gjennomsnittsmenneske. Er jeg da et offer? Nei, jeg er en kriger.

Å ikke velge er også et valg

Mitt mål er at alle mennesker som kommer inn dørene i lokalene våre skal føle at det er akkurat dem v vi har tro på. Fordi det er sant! Jeg har tro på alle mennesker. Jeg liker å være detektiv i menneskers liv. Ikke se etter feil og avvik, men hva du kan. På den måten finner vi talenter i stedet for klienter.

Jeg eier livet mitt og jobber for å være den beste versjon av meg selv. Eier du livet ditt? Kan du lære noe fra dette for å få frem ditt potensiale for å bli den beste versjon av deg selv?

Mitt mål er at alle mennesker som kommer inn dørene i lokalene våre skal føle at det er akkurat dem v vi har tro på. Fordi det er sant! Jeg har tro på alle mennesker. Jeg liker å være detektiv i menneskers liv. Ikke se etter feil og avvik, men hva du kan. På den måten finner vi talenter i stedet for klienter.

Dette ble første gang publisert i boka «Talertekster» som ble til da Norge stengte ned 12.03.2020. Nils Apeland inviterte oss foredragsholdere i Talerlisten til å bidra med en tekst til en slags minnebok.

One thought on “Hvem skal fortelle meg at min barndom er tapt?

  1. Sigrid Marie E. Refsum says:

    Ja, du har opplagt fått til noe som er verdt å merke seg. Jeg liker innfallsvinkelen din. Hver dag å jobbe mot målet.. Akkurat nå kjenner jeg meg litt slått ut, satt til side, og attpå karakterisert som «kultur-elite» fordi jeg har vært sterkt engasjert for å redde Y-blokka fra riving.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *