«Jeg skal slutte å gjemme meg!»

image-asset-3-3

 

Sommeren 2015.

En lang, lat og varm sommer med god tid til refleksjon og ettertanke. Denne ettertanken førte til noen viktige beslutninger i mitt eget liv. Den ene beslutningen er at jeg skal slutte å gjemme meg!

Men hvorfor gjemmer jeg meg?

Jeg har vært tillitsvalgt i FO i over halvparten av livet mitt. Mange kjenner meg med den hatten på hodet. Og jeg vil tro at mange kjenner meg i rollen som «den uredde» som ikke viker unna når det drar seg til. Som den som tar ordet. Som den som får ting gjort.

Og det stemmer for så vidt. Men når jeg sier at jeg egentlig ikke liker å gå på en talerstol, eller stå frem i forsamlinger – så får jeg ofte forbausete blikk og kommentarer. «Du? Redd for talerstoler».

Det er grunner til at jeg har gjemt meg.

Bak min maske ligger erfaringer med alvorlige overgrep og vold som barn. Min bestefar forgrep seg på meg når jeg var så liten at ordene i begynnelsen ikke var der. Siden overgrepene strakte seg over flere år, kom ordene også. Men de ble gjemt og fortrengt. Lenge.

Over tretti år etter overgrepene kom minnene. Det er snart femten år siden nå.

Brutalt! Jeg visste jo ikke om dem! Dette skjer ikke meg! Men man begynner å forstå kroppens reaksjoner gjennom et langt liv. Men minnene var nesten ikke til å holde ut. Så jeg gjemte meg igjen. Først i bunnen av mange vinflasker og jobb. Så bare jobb. Tro meg – det hjalp ikke en plass.

For to år siden sa kroppen og hodet stopp. Jeg ble nødt til å gå i nærkamp med meg selv. For det har vært en kamp! Bak maska ligger skammen. Skyldfølelsen. Krenkelsen. Sårbarheten. Og frykten for å bli bokstavelig talt naken og avkledt på en talerstol. Alle årene med minner – de sto der i kø og banket på.

Så jeg gjemte meg. Igjen. For at ingen skulle se smerten.

Bak maska ligger skammen over å plutselig være den som trenger hjelp fra andre. Den som er sårbar. Å plutselig være den som ikke klarer å være 100 prosent i jobb. For det er ikke plass til både 100 prosent kamp – og 100 prosent jobb.

Fra å være den som alltid har kjempet for andres rett til å være syk, møtte jeg meg selv i døra. Jeg er IKKE syk. Jeg vil IKKE ha noen diagnose. Jeg skal IKKE bli en del av NAV. Jeg skal klare meg selv.

Bak maska har jeg kjempet. De færreste har visst om det.

Jeg er fortsatt tillitsvalgt. Jeg kjemper fortsatt for saker som jeg brenner for. Jeg vil fortsatt ha rollen som «den uredde».

Selv om jeg er sårbar. Selv om jeg til tider er helt utslitt av meg selv. Selv om også jeg trenger at noen kjemper for meg.

Eller kanskje nettopp derfor!

Så jeg deler disse tankene og ordene. Til de som tør å være nysgjerrige på hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Til de som tør å bry seg.

Til alle de som tåler å høre at akkurat i dag er det bare dritt – midt i all styrken.

Så nå kaster jeg maska. Nå er det slutt på å gjemme seg!

I respekt for de som har kastet den før meg.

I respekt for alle oss som har vært utsatt for overgrep som barn – og må leve med det som voksne. 

I respekt for de som aldri har sluttet å tro på meg.

Men ikke minst – i respekt for meg selv.

 

image-asset-1-4
Hanne Line Wærness er en Nordlænning i eksil i Stavanger. Utdannet vernepleier ved Høgskolen i Harstad – nå høgskolelektor ved Diakonhjemmet høgskole på Sandnes. Ulike verv i Fellesorganisasjonen siden 1990 – på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Er akkurat nå hovedtillitsvalgt for FO på egen arbeidsplass, sitter som profesjonfaglig ansvarlig for vernepleiere i styret i FO Rogaland, og i den sentrale valgkomiteen i FO. Brenner for faget og fagforeninga. Og livet!

16 thoughts on “«Jeg skal slutte å gjemme meg!»

  1. Inga Marte Thorkildsen says:

    Fantastisk flott gjort! Stor respekt for deg, Hanne Line ❤️ Gleder meg til fagseminaret, måtte det komme mange! Varme hilsener fra Inga Marte

  2. Kim Iren Kroken says:

    Kjære Hanne Line. Takk for at du er du og at du deler. Jeg har kjent deg noen år nå og må bare få si at du er et herlig menneske og et menneske jeg har stor respekt for. Respekten min bare vokser og vokser. Du er en viktig stemme på mange arenaer og den viktigste stemmen har du nok vært for deg selv i de siste årene . Det at du nå setter ord på dette i det offentlige rom vil få en stor betydning for mange andre. Mange gode klemmer.

  3. Pernille Aamodt says:

    Utrolig sterk og viktig historie! Tusen takk for at du er modig nok til å dele den med oss! Du er en fantastisk person og det at du tør å vise din sårbarhet gjør deg bare mer fantastisk. Jeg ønsker deg all mulig styrke til å fortsette kampen videre!

  4. Wibekke says:

    Hei kjære Hanne line mor❤ den forklarte masse !! Du er ei fantastisk flott dame, medmenneske med ei hærlig flott sjel. Jeg har ikke ord. Gjennom vp utdanninga var du en engel for meg, og jeg hadde aldri klart det uten deg. For du gav meg noe som ikke mange andre hadde gitt meg, nemlig troen på meg.
    Takk for at du er den du er, og ja..føler med deg for den sorgen du bærer med deg. Er deg ikke undt, men godt å høre at det går fremover selv om det er forbaska tøft. Det vet vi alle som har vårt I bagasjen. Ta vare på deg selv, Vær den du er og nyt dagene. Masse glad I deg du den fantastiske dame ❤

  5. Mona Berger says:

    Hei tøffa! Jeg kjenner ikke deg – men er en stolt fagforeningskollega! Sånne folk som deg trengs i FO og i samfunnsdebatten. All respekt herfra.

  6. Firuze Hæhre says:

    Hei Hanne Line, du et sterk, og det er noe som å se sannheten i øynene
    selv om den er hard…derfor du er sterk, du var min lærer altid med glimt i øye. Jeg har stor respekt for deg, en varm klem Firuze Hæhre

  7. Agnete says:

    Fy dæskern du er råtøff! Har alltid syns det og nå bare enda mer, du er enestående og unik. Sterkt å lese hva du har opplevd. Respekt ❤️

  8. Ellen Hetland Gauthun says:

    Kjære Hanne Line
    Sterk historie!! Tusen takk for at du har mot til å dele historien med oss. Stor vernepleierklem fra Ellen (VP 06)

  9. Anne Nyhus says:

    Kjære Hanne Line – tusen tusen takk for at du deler – det er akkurat som om jeg rykket nærmere deg nå- akkurat som om jeg egentlig alltid har visst det – men det er selvsagt feil – jeg visste det ikke men jeg visste allikevel at det fantes en forbindelse i skammen – skammen over å måtte bli utsatt for noe barn ikke skal oppleve – for meg ikke seksuelt men psykisk og med vold – kjære Hanne Line – takk for at du deler og takk for at du er du ❤️Stor klem

  10. Bjørn Henriksen says:

    Kjære Hanne Line.
    Bøyer meg i støvet for ditt mot. Setter voldsomt pris på ditt engasjement og stayer – evne. Beundringsvardig.Mvh Bjørn H.

  11. Sonja Steinhovden says:

    Gode deg, Hanne Line ♡.
    Med den sterke historien og sårbarheten du har formidlet så viser du en umåtelig styrke. Du har vært ærlig for dine omgivelser som du har skjult gjennom mange år og ikke minst for deg selv. Dette viser at du har mot og velger åpenhet fremfor gjemsel. Takk for du er du.

    Sonja VP08

  12. Anonym says:

    Å være sterk er ikke
    å løpe raskt
    å hoppe lengst eller
    å løfte tyngst

    Å være stor er ikke
    alltid å vinne
    alltid å ha rett eller
    alltid å være best

    Å være sterk er å
    se lyset når det er mørkt
    slåss for noe man tror på
    selv om man ikke har flere
    krefter igjen
    og se sannheten i øynene selv om den er hard

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *