Author Archives: Linda Oye

Ingen faller utenfor samfunnet. Vi ER samfunnet. Både «oss» og «de»

Jeg hadde tenkt å skrive om utenforskap og alt som faller inn under denne nye betegnelsen, men under prosessen med å skrive virket ordet mer og mer feil for meg. Jeg leser nå også om innenforskap som skal være en inkluderingsdugnad for mennesker som har falt utenfor, men det blir også feil for meg, da det like fullt definerer at noen skal stå på utsiden. Nå lurer du kanskje på hva jeg mener, og det skal jeg selvfølgelig utdype.

Møt våre investorer.

Jeg ser via sosiale medier og henvendelser at det er oppstått en tanke om at Fra offer til kriger er meg, Linda Øye alene. Jeg ønsker derfor å presentere resten av Fra offer til kriger. Denne gangen investorene.

Jeg må ta dere tilbake til slutten på 2016. Jeg var da alene på teamet, med en kursholder ansatt på timer. Da jeg fikk regnskapstallene innså jeg at jeg har skapt en bedrift. Jeg så at jeg har utviklet en metode som funker for å hjelpe mennesker til å nå sine drømmer og mål.

Det er typisk norsk å godta.

«Det er typisk norsk å være god» sa Gro Harlem Brundtland da hun var statsminister. Jeg ønsker at neste års nyttårstale sier: «Det er typisk norsk å godta at mennesker er ulike. Det er typisk norsk å fremelske annerledeshet. Det er nettopp det som gir Norge alle de flotte nyansene som gjør at alle kan være seg selv.»

Vil vi noen gang få en psykiatri som behandler oss kun for det vi feiler?

I sommer var jeg på sykebesøk i Stavanger og jeg så at de hadde skrevet «Psykisk Helse» over hovedinngangen. Jeg mener dette er en fallitterklæring og en bekreftelse på at psykiatrien ikke lengre er en spesialisttjeneste. Dette skiltet burde stå på vei ut av sykehuset. Psykisk helse er ikke sykt. På somatiske sykehus står det ortopedisk osv. Å skrive «Psykisk helse» i stedet for psykiatri er som å skrive «Gymsal» i stedet for ortopedisk.

Håp! Et underlig fenomen.

Gjesteblogger Mona Gundelach Mikkelsen er Masterstudent i rus og psykisk helsearbeid ved UiS. Hun skriver om Håp: Håp er noe man ser i øynene til folk, håp kan gjemme seg i et smil, ligge i ansiktet som lysner når det blir snakk om et spesielt tema. Håp kan vokse frem i forventninger og drømmer, i medmennesker og i muligheter. En liten gnist av håp som skinner i et evinnelig mørke. Et håp om en bedre fremtid. Utenforskap fører til håpløshet. Det gjør oss ensomme, usikre og små. Vi har behov for å bety noe for noen andre, få lov til å bidra, bli tatt vare på og føle oss sett

Trenger vi VIRKELIG egne sykehus til tankene og følelsene våre?

Jeg undrer meg på hvorfor vi ikke kan ha psykiatriske avdelinger på sykehuset, like naturlig som ortopedisk, hjerteavdeling, mage- tarm osv? Å havne på sykehus er heldigvis ikke forbundet med skam og tabu. Det samme gjelder dessverre ikke psykiatrisk sykehus. Dette er fortsatt for mange forbundet med både skam og tabu. Ved å innlemme avdeling psykiatri ville endret på dette. «En dør inn» til «Pasientens helsetjeneste» som helseminister Bent Høie løfter høyt. Han har et særlig fokus på å bedre tjenester for psykiatri og rusfeltet. Hvorfor trenger vi da egne sykehus når tankene og følelsene våre blir syke?

Møt Drømmefangere som skaper virkelighet.

Marit Songe Parmann er Drømmefanger sammen med sin ektemann Kalle. Fra i år 2018 har de bestemt at de vil bidra med 30.000,- i de neste 3 årene til Drømmefangerfondet. (Dere kan lese mer om Drømmefangerfondet på slutten av dette innlegget)

Grûnder bak Fra offer til kriger, Linda Øye og Marit Songe Parmann sine veier krysset hverandre i 2017. Her er deres historier hvordan de tenkte og jobbet fra hvert sitt ståsted, og fra hver sin bakgrunn og hvordan dette ble starten på et samarbeid:  

Angst er fantastisk!

Jeg begynte å tenke på angsten som en venn, som ville meg vel. Den ville advare meg mot farer. Problemet var at fornuften min var blitt klokere enn angsten. Fornuften min visste at postkassen var ikke farlig, men angsten var livredd. Jeg måtte rett og slett lære opp angsten slik at vi kunne få et godt samarbeid.Dette ble starten på en lang prosess. Angsten min startet på sin voksenopplæring.

Hva om barnet DITT blir den frykta narkomane eller syke?

Mange hyller Petter uteligger seriene som sendes på TV2 og mange digger Per Fuggeli når han snakker om å bry seg om «flokken sin». Når denne saken blir omtalt med lenker tilbake til bekymringer fra 2014, og vi kan lese at: «Naboene har sendt inn bekymringer for hvilke konsekvenser planen vil ha for nærmiljøet og hva det vil bety at boliger for personer med rus- og psykiske problemer ligger så nær skole og barnehage.»Når det var flykningekrise snakket man varmt om å hjelpe folk der de er, men når det er mennesker i vårt nærmiljø ønsker man dem lengst mulig bort fra andre mennesker. Er ikke det et paradoks?

La vær med å sykeliggjøre livet!

Linda Øye skriver: Jeg hører om at barneidrett ikke skal dreie seg om vinnere, og noen lag kan ikke vinne med mer enn x antall mål. Vår generasjon tror at dette bidrar til å unngå å skape vinnere og tapere. Like fullt er kaller vi neste generasjon for «Generasjon prestasjon». Det er vel det klareste tegnet på at vi er på avveie med denne tenkningen? Vi snakker om fraværsgrenser, nasjonale prøver og kunnskapsnorge.